tanker...

Jeg sa jeg reiste til Brasil uten forventninger. Det var bare noe jeg sa. Forventninger har du alltid. Jeg så får meg et liv der jeg fikk oppleve fattigdommen. Der jeg fikk se at en ikke trengte bil, pc og en tykk lommebok for å glede seg. Der jeg fikk se at livet handler om andre ting enn materialistiske Norge.

Men her sitter jeg, i en kongefin leilighet. Eneste jeg savner er et strekklaken som ikke glir av madrassen hver natt, ellers har jeg alle fasiliteter og mer til som jeg hadde hjemme. Og i favelaene har de TV og playstation. Noen i alle fall. Jeg skal ikke si at det ikke er fattigdom her, for det er det. For eksempel jobber vi med fattige barn i Rebusca med fillete klær og havajanas for 30-40 kroner som er så slitte at jeg bare vil kjøpe nye til dem fordi de er så billige. Samtidig har jentene jeg bor med minst 10 par sandaler hver, og jeg kjenner ingen som snakker mer om kjekke gutter (eneste norske ordet de kan...men uansett!) og diller og daller og pynter seg mer opp enn brasilianske jenter. Å ta seg godt ut er visst et behov for alle mennesker. Det har vi lært her.

Av og til dukker en kvalmen tanke opp i meg at folk her nede bare måtte vært litt mer fattige. Slik at vi hadde følt vi var litt mer til nytte her.

Kanskje har jeg ikke lært så mye av det jeg forventet. Men jeg har lært noe annet. Jeg har lært hvor utrolig bortskjemt jeg er ikke. Ikke på grunn av penger og sandaler, for jeg har opplevd at livet handler ikke om dette (heldigvis), men bortskjemt på muligheter og andre rare saker og ting som du hjemme tar så alt for gitt. Hjemme kunne jeg språket. Hjemme har jeg en drøss med venner, både gode og bekjente. Hjemme er det ikke noe problem å bli kjent med mennesker som ikke er kristne. Hjemme er det mulig å engasjere seg. Hjemme har jeg alltid mye å gjøre. Hjemme tenker jeg, hva kan jeg bli? Jeg kan bli alt mellom himmel og jord! Her er det annerledes! Her er det vanskelig å være ny i et nytt land. Her gjør folk ingenting. Her har streiken på universitetet pågått i 3-4 måneder. Her får bare 7 % av befolkningen studere. Her jobber mange med å pakke matvarer i poser, fylle bensin for folk, eller veie middagen min på en restaurant.

En gang skrev jeg dette diktet:
Det unike puslespillet.
Vi er alle forskjellige, unike, enestående.
Hver og en av oss er en like viktig del i det store puslespillet.
Og det er ikke hvilket som helst puslespill det er snakk om,det er Guds enestående skaperverk.
Et skaperverk med mennesker, dyr og natursom alle er så utrolige i seg selvat vi vanlige mennesker ikke en gang kan forestille oss dens dimensjon.
Men ingen ting av dette kunne vært så vakkert hvis det ikke hadde vært for akkurat deg.
Akkurat som et puslespill blir ufullkomment uten alle brikkene,blir skaperverket ufullkomment uten deg.
Derfor er alle like viktige brikker i det store puslespillet.
Malere er like viktige som frisører,professorer er like viktige som søppeltømmere,og husmødre er like viktige som politikere.
Brikkene i et puslespill er også forskjellige.
Noen er bare grønne og hører til mitt inne i en busk,mens andre brikker har motiver av vakre blomster og edelsteiner.
Likevel ser bildet like ufullkomment ut uansett om det er en blomsteller en grønn brikke som mangler.
Alle har vi en oppgave, en mening ned livetsom er med på å utvikle verden.
Sammen er vi sterkest,men bare som forskjellige individer.
Hver og en av oss har noe eget viktig å bidra med til den store verden,
Så vi er forskjellige og godt er det.
Et puslespill med bare like blomster er ikke fullkomment,heller ikke et samfunn med bare politikere.
Derfor er det så viktig å respektere de som er annerledes,for de er like viktige for helheten som en hver annen.
Men så gjelder det bare å finne meningen med livet da…

En gang skrev jeg dette. Så mange ganger har jeg sagt noe lignende. Men jeg har innsett at selv om jeg har disse ordene godt plantet inn i hjertet og hodet og resten av kroppen...så er de likevel ikke en del av meg. Greit nok at jeg vil respektere de som pakker varene i posene. Men jeg ville aldri gjordt det selv. Selv vil jeg helst ikke være den grønne brikken som ser så ubetydelig ut...men det er flott at noen andre kan være det... Men når jeg er her er jeg kanskje en slik grønn brikke som har vanskelig for å se hvorfor jeg er her. Når jeg er her, opplever jeg at kanksje er det lite jeg kan gjøre. Men ikke bare jeg, jeg opplever at puslespillet mitt er sannhet. For alle kan jo ikke ha en jobb som prøver å redde verden. Samtidig vil jeg ikke miste tanken på at vi alle faktsik kan gjøre noe. For det tror jeg vi kan... Har bare ikke funnet ut helt hva ennå. Men det kommer nok... Har vel noe med kjærlighet å gjøre. At vi alle kan elske de rundt oss. At vi alle kan elske Gud. At vi alle kan være lys for Han og ære Han uansett hvor vi er og hva vi gjør.

Jeg ba om utfordringer, jeg har fått det. Nå skal jeg vokse på dem. Nå kan jeg kanksje hjelpe noen ikke bare utifra fine ord og tanker men utfra egne erfaringer. Det er jeg glad for! Må bare komme opp på toppen selv først og se at det er mer enn bare ord og tanker.